Avdelingsleder Karoline Subberud ved Herøy Bygdesamling kommer her med utfyllende informasjon om smørkjerna.

Denne kinna er ble brukt på Nord-Herøy og det står følgande:
"Kjerna" er arbeidt av Hans Storrø i 1880-åra, etter ei gamel kjerne som hadde vore på garden i fleire slektsledd.

Kjerna er vel neppe av en type som er særlig eldre enn siste del av 1800-tallet, og er av en masseprodusert type. "Kassen" er av eik, mens stativet er av lokalt tilgjengelig virke. Kanskje Storrø bare reparerte den?

For å finne meir informasjon om denne type gjenstanden gjekk eg gjennom DigitaltMuseum, men her fant eg ingen andre tilsvarande kinner ved andre musea i Noreg. Eg søkte så på engelsk, og her vart det fleire treff. Dette er en så kalla cradle churn, eller som vi kallar det på norsk ei voggekinne. Denne type kinne fungerer ved at behaldaren heng på eit stativ, der den så har moglegheit for å gynge frå side til side. Det er ingen tilleggsmekanisme på innsida som rører fløyta rundt, men fløyten blir derimot omgjort til smør ved at fløyta blir slått frå side til side mot veggane i behaldaren.

Kinna ble brukt då ein skulle produsere ein større mengde smør. Dette var ein kinne som var veldig effektiv og det var også lett for å kunne kople den opp mot en motor som gjorde jobben for deg.

Lage smør
For å produsere smør må en først ha mjølk, ein treng omtrent 20 liter mjølk for eitt kilo smør. Mjølka må så separerast der ein skil fetet frå mjølka og får fløyte. Ein syrna så fløyta slik at det vart rømme, rømma blir så helt oppi kinna. Den blir så då røyrt eller stampa slik at det blir omdanna til smør. Om kvaliteten på rømma var god og temperaturen passe, kunne smøre komme etter kort tid opp mot 10 minuttar, ved dårlegare forhald så kunne denne prosessen ta timar (dette kan eg sjølv skrive under på, for då eg prøvde å lage smør tok det godt over en time før vi fekk noko resultat). Då ein var ferdig satt man igjen med to produkt; smøret og kjernemjølk, eller saup som vi kallar det der eg kjem ifrå. Smøret ble då flytta frå kinna  til eit trau, der vart det knadd og vaska slik at ein fekk ut all kjernemjølka, dette var viktig for at ikkje smøret skulle syrne.  Smøret vårt så salta for at det skulle holde seg lenge, det ein skulle ta vare på utover vinteren vart salta ekstra slik at det ikkje skulle harskne. Kjernemjølka vart også nytta, då gjerne som tørstedrikk, ofte når ein arbeidde ute, som for eksempel på slåttonna. Sidan det var meir næring enn med vann, så ein kan kalle det den tids energidrikk.

Det finnes i ulike typar kinner og vi har fleire typar på bygdesamlinga. Den eldste typen er ei stabbekinne, dette er eit høgt kar av tre, der det ofte er med eit lokk som skal hindre søl. Til denne kinne høyrer det også med ein stake, ofte med eit kryss i enden.  Av andre typar så har vi vindkinne eller sveiveskinne, der ei sveiv brukast for å rotere ein Spjeld/visp inne i behaldaren.

Historikk
Smøret har verst svært viktig i Norge gjennom historia, vi har hatt lite tilgang på vegetabilsk fett og derfor var smørproduksjon ein viktig måte å få det nødvendige fette. Det var også ein flott måte og forlenge haldbarheita og utnytte dei resursane ein hadde frå kua. Ein finn smør nemnd i fleire historiske kjelder, som Gulatingsloven og den nyare Landsloven, der både ku leie,  jord leie og landskyld ble utretta i form av smør, det ble derfor en viktig betalingsmiddel ved varebyte og betaling av skatt. Verdien av smør ble delt opp i ein laup, og ein fast atal laup kunne veksels inn i sølvmyntar.

Som ein ekstra opplysning om kor viktig smør var i det norske samfunnet, så ville eg berre ta med dette avsnittet eg fant om bryllaupstradisjonar i Nordfjord:

I heftet «Matoppskrifter frå eldre tid i Indre Nordfjord», kan vi lese at i gjestebod som bryllaup og gravferd var heile grenda bedde. Gjestane skulle, saman med mykje anna gjestebodsmat, ha med seg ei stor skål smør eller smørstaup. Det finaste var å ha smørkanne med utkreta lok, altså med skåre mønster på innsida av loket. Det var viktig å legge smøret slik oppi smørkanna, at når ein lyfte opp loket såg ein det utskorne mønsteret på smøret. Det var heller ikkje tilfeldig kvar smøret vart plassert på bordet, for det var ei ære å få smøret lengst framme på «høgebordet».

Kjelder: