Hulderbryllup på Ytterholmen.

Ola og Øyvind var glade i samme jenta. Nå har jo dette ikke vært noe uvanlig fenomen opp gjennom tida, men i dette tilfellet utartet det seg på en grotesk måte. Jenta var nemlig meir enn vanlig ettertraktet. Hun var rik, hun var vakker, og hun lot til å like begge guttene. Hun kunne bare ikke bestemme seg.

Sjalusien ulmet og brant mellom guttene, det var ikke til å unngå. Jenta holdt ilden ved like ved varme øyenkast snart til den eine, snart til den andre. Utad holdt gutene en fredelig tone seg imellom. De rodde til og med på samme båt.

En sommer låg de til værs sammen på Ytterholmen. De fiska godt, og blei værende der ei stund etter de andre båtlaga. Utpå høsten, da dagene blei korte, måtte de likevel se å komme seg heim. Mens Ola låg i båten ute på vågen og drog opp fortøyninga, slo en svart tanke ned i ham: Om han nå bare drog heim aleine? Han kunne fortelle at Øyvind var omkommet, og det ville snart være sant – Øyvind ville sulte i hjel på Ytterholman.

Øyvind sto på fjæra og såg at Ola rodde sin vei. Han forsto hva Ola hadde i sinne. Straks gikk han opp i bua og såg over hva han hadde av mat. Han delte maten opp i små dagsrasjoner, og regnet med å kunne holde liv i seg i noen uker. Både børse og kniv hadde han, men hva hjalp det på de snaue Ytterholman? Fiske kunne han ikke, redskapene var ombord i båten.

Det gikk en måned.

Øyvind var slapp og dårlig av sult. Mens han sto nede i fjæra og rota etter skjell, hørte han plasking av årer. Om litt kom et stort følge tilsyne, roende på fleire store båter. De satt kursen mot båthuset på Ytterholman. Øyvind tok børsa og kniven og smaug seg opp på bjelkene i taket på båthuset. Der dekket han seg til med en presenning. Det var et bryllupsfølge som kom. Storfine var de alle med staselige klær og kostbare smykker. Brura hadde ei krone av tungt gull.

Men alle i følget hadde lange haler. Huldrefolket snøste og snøfta; ”Det va då svært kor det lokta kristen mann her,” sa en hulderkall.

”Å, det e bære sånt som heng igjen etter de som va her. De e no rodd heim for lenge sidan. Det såg vi jo sjøl,” sa ei gammel hulderkjerring.

Så dekket de et bryllupsbord som Øyvind aldri hadde sett maken til. Fat og krus var av pureste sølv. Skeier og kniver av gull. Men det Øyvind såg mest på, var maten. Der var spekeskinker, tørkakjøtt, rull og sylte, røykelaks og spekelaks, store oster, svære daller med flatbrød og kaker, krukker med tjukk rømme og leirflasker med vin. Huldrefolket satte seg til. De åt og drakk, smatta og slurpa.

Øyvind kjente seg hul av sult. Han klarte ikke lenger å se på at den gode maten forsvann inn i de fæle hulderkjeftene. Han tok kniven og heiv stål over huldrefølget. Det ble vill oppstandelse. Huldrene hylte og kvein og myldra ut av båthuset. For å sette god fart i dem skaut Øyvind et skott over hodene deres. De kom seg i båtene og sprengrodde bort. Igjen sto all den gode maten, alt dekktøyet av sølv og gull. Den tunge gullkrona låg også igjen. Brura hadde mista den i trengselen.

Nå hadde Øyvind gode dager. Han regnet med å ha mat nok over vinteren.

Etter ei tid hørtes igjen plasking oppover mot fjæra fra Ytterholman. Denne gangen var det ikke huldra, men Ola som kom. Om samvittigheta hadde plaga ham, og om han nå ville berge Øyvind, vites ikke sikkert. Meir trulig er det at han ville forvisse seg om at Øyvind godt og vel var dau. Det var jo Øyvind ikke. Tvert imot satt han trinn og velfødd oppi en haug med rikdommer. Ola blei aldeles opp i under.

Øyvind gjorde gode miner til slett spill. Han takka Ola så mye for at han hadde forlatt ham der, slik at han kunne komme til all den rikdommen. ”Vesst du vil,” sa Øyvind, ”så skal du få låne kniven og børsa mi og bli her tel huldra kjem igjen. Så blir du like rik.”

Dette syntes Ola var et utmerket forslag. Øyvind lasta opp båten med mat og kostbarheter. Så rodde han heim. Ola sto igjen og venta på hulderfølge. Men huldra kom ikke meir det året. Ola fikk en sørgelig skjebne” (Herøy Bygdebokutvalg 1985?, s. 8-10)

 

 

Det er uvisst hvilket år dette heftet kom ut. Innledningsvis står det at Herøy høsten 1984 ble invitert til å skrive i lokalavisen om hulder og troll og lignende. Historiene som er samlet i heftet er innsendte bidrag i denne anledning. De som var med i Bygdebokutvalget var Autil Albrigsten, Gerd Sjåvik, Sigvald Knutsen, Elsa Hoff Wang. Hvem som har fortalt historien framkommer ikke. Kanskje kan det være Paul Solheim (1908-1994)? Han har imidlertid fortalt samme historien til Herøyfjerdingens papirutgave. Årgang 6, utgave 3 i mai 1998. Denne avviker på visse detaljer i forhold til den som er gjengitt ovenfor.