De lange avstandene gjorde kommunal møtevirksomhet vanskelig. Det var også visse innbyrdes motsetninger i den store kommunen.

I nord ble ”sørfjerdingene” beskyldt for å være latsabber som lå fattigvesenet til byrde, mens folk i sør ikke var villige til å investere skattepenger i veibygging (noe som selvsagt var mer aktuelt på Dønna enn på småøyene i Herøy).

Nordvik ble til slutt skilt ut som egen kommune den 1. juli 1917.Folketallet i de to kommunene var i 2555 i Herøy og 1530 i Nordvik (1920).

Utvandringen til Amerika var etter hvert dabbet av. Mannlige emigranter risikerte å bli skrevet ut som soldater i og med USAs inntreden i første verdenskrig, og etter krigen ble innvandringspolitikken uansett strammet kraftig inn ”over there”.

Verdenskrigen medførte også problemer her hjemme, særlig i form av brennevinsforbud og rasjonering av matvarer og drivstoff.

Lensmann Havig og flere lokale handelsmenn holdt dessuten på å skape en internasjonal krise etter at det ble avslørt ulovlig eksport av sild til Tyskland i 1916.

Tuberkulosen bredte i stadig større grad om seg i tiårene etter århundreskiftet. Herøy var hardere rammet av ”tæringen” enn nabokommunene.

I følge distriktslegene var dette på grunn av svært dårlige boforhold, og et kosthold bestående av potet, salt fisk og kaffe. Herøy tuberkuloseforening ble stiftet i 1913.

Foreningen samlet inn penger til behandling og drev opplysningsarbeid. I 1918 kom spanskesyken. Vel 1000 personer i Herøy legedistrikt ble behandlet for denne influensasykdommen i årene 1918 og 1919, hvorav 19 døde.

Kilder: Kåre Hansen (Jubileumsbok, i trykk).