Fordi artikkelen er så god og forklarende, tar vi sjansen på å legge en så lang sak på nettsiden. ---------------------------------- Dønna og Herøy – to kommuner med én historie?

Forfatteren understreker at artikkelen er skrevet med bedre kunnskaper om Herøy en om Dønna. Eventuell sjåvinisme er ikke tilsiktet.

Nabokommunene Herøy og Dønna har en lang felles historie bak seg. Denne artikkelen er et forsøk fra museumsbestyreren på å orientere seg i kasoset av administrative oppdelinger, nivåer, benevnelser og grensejusteringer som har vært gjeldende i området frem gjennom århundrene.   Kanskje kan temaet være av interesse for Herøyfjerdingens lesere også?

Mye kunnskap om fortidens samfunnsorganisering er helt tapt i historiens mørke, særlig når en går til middelalderen og enda lenger tilbake i tid. Det lille en vet kan dertil være vanskelig å skjønne, siden ord og begreper skiftes ut, eller får en annen betydning over tid eller i forbindelse med administrative reformer.   Også i tiden fra 1500-tallet og fremover er bildet av og til forvirrende og vanskelig å få grep på, kanskje særlig fordi den verdslige administrasjonen ofte er sammenflettet med kirkens. Fremstillingen som følger er basert på andres arbeider (se kildeliste) og egne gjetninger, og bør dermed tas med en god klype salt!

Forhistorisk tid Fra gammelt av var vårt område, i likhet med landet ellers, styrt og organisert med utgangspunkt i uavhengige lokale høvdingdømmer.   Detaljene i denne maktstrukturen er vanskelig å si noe sikkert om, da en har få skriftlige kilder å ta utgangspunkt i, mens det arkeologiske materialet bare kan gi oss en omtrentlig og mer eller mindre sannsynlig pekepinn når det gjelder slike spørsmål.

Fra sagalitteraturen kjenner en til en feide mellom stormennene Hårek på Tjøtta og Åsmund Grankjellson, som antagelig holdt til et sted nordøst i dagens Dønna kommune, om retten til fiske- og dunvær.   Det er sannsynlig at stridens eple lå et sted i ytre områder av dagens Herøy og Dønna kommuner. Våre to kommuner har dermed i forhistorisk tid ligget i grenselandet mellom maktsentra på Tjøtta, Løkta, og kanskje også Sandnes. Det er da også på Tjøtta og i områdene ved Glein og på Løkta en har arkeologiske funn som tyder på at politisk makt har vært samlet der, mens Sandnes selvsagt er kjent som stormannsgård fra sagaene.   Det er i alle fall ingen ting som tyder på at de senere viktige gårdene Nord-Herøy eller Dønnes spilte noen spesielt fremtredende rolle i forhistorisk tid.

Ved siden av høvdingenes maktutøvelse hadde man et visst lokalt selvstyre, basert på “bygdeting” der alle frie menn innen tinglaget møtte. På disse tingene, som ble avholdt til bestemte tider på et bestemt sted, ble konflikter løst og man tok opp saker av betydning for hele tinglaget.   Antagelig er den senere geografisk-administrative betegnelsen “fjerding” (se under) basert på de samme grensene som tinglagene. Grensene for hvert av disse tinglagene fulgte nok oftest de naturlige geografiske avgrensninger av bygdene, og den felles lokale identiteten som allerede eksisterte blant innbyggerne i disse bygdene.

Sør- og nordfjerdinger I vårt område har dette helt frem til forrige århundre i praksis betydd at mulighetene for lettvint kommunikasjon med båt har vært styrende for bygdegrensene.   Det var båten og ikke bilen som var transportmiddelet, og havet hadde den samme kommunikasjonsmessige betydningen som veiene har i dag.   Dette er kanskje et selvsagt poeng, men av såpass stor betydning at det likevel fortjener å gjentas: Sund og havområder som i dag skiller folk fra hverandre knøt dengang naboer sammen, mens steder som i dag ligger bare en kort biltur unna hverandre før var adskilte av veiløse fjell- eller myrpartier. Andre kommunikasjonsmuligheter før i tida ga dermed andre oppfatninger enn i dag om hvem som var naboer og “ens egne”, og hvem som var “de andre”.

Selv om det er unntak fra dette, blant annet knyttet til høvdingenes posisjonering – Sandvær lå for eksempel under Tjøtta allerede i vikingtid – så har antagelig mesteparten av området som utgjør dagens Herøy hørt sammen helt fra forhistorisk tid. Søndre deler av Dønna har nok likeledes hørt naturlig hjemme i det samme fellesskapet, med forholdsvis gode kommunikasjonsforhold sørover til Herøy.   Det er i lys av dette grunn til å tro at “sørfjerdinger” (folk fra det som i dag er Herøy kommune) og ”nordfjerdinger” (folk fra senere Nordvik kommune på sør-Dønna) et stykke på vei kan ha hørt til det samme tinglaget allerede fra vikingtiden av, og hatt en felles identitet basert på dette.

Axel Coldevin skriver for øvrig at et annet tegn på at grensen mellom dette området og Dønnes var av gammelt opphav er at den også reflekterer dialektskillet som går gjennom Dønna, der dialekten på Sør-Dønna og i Herøy har mye til felles med Vefsn-dialekten, mens dialekten på Nord-Dønna har mer til felles med Nesna og Rana. Men det er kanskje tvilsomt om nyere tids dialektforskjeller kan brukes som bevisføring i forbindelse med forhold som ligger såpass langt tilbake i tid som dette.

Herøy halvfylke og Herøy fjerding Både Hov på Løkta, som kan ha vært setet for vikingtidens høvdingdømme på Nord-Dønna, og Tjøtta mistet mye av sin status som lokale maktsentra i og med rikssamlingen og konsolideringen av kongemakten i tidlig middelalder. Dette forholdet er trolig knyttet til det at Herøy, Alstahaug og Dønnes “plutselig” blir viktige steder på nettopp denne tiden, slik blant annet den svært kostnadskrevende kirkebyggingen her indikerer.   Og kanskje var denne satsningen på “nye” steder en bevisst strategi fra kongens side, rett og slett for å styrke egen makt på bekostning av brysomme rester av det gamle aristokratiet på Løkta og Tjøtta?

En fastere organisering av samfunnet under kongedømmet skjøt i alle fall fart fra 1100-tallet av. Hålogaland (dagens Nordland og Troms) ble et eget lagdømme på 1100-tallet, inndelt i de fire fylkene Helgeland, Salten, Lofoten/Vesterålen og Trondenes. I en periode ble også Helgeland fylke delt inn i to “halvfylker” igjen, Herøy og Rødøy. Hvert av disse (halv-)fylkene (eller “syslene”) var styrt av en kongelig utnevnt sysselmann som organiserte tingmøter og fungerte som politimyndighet og skatteoppkrever.   Halvfylkene var igjen delt inn i “fjerdinger” (se kartet under for inndelingen i fjerdinger på 1500-tallet), i utstrekning kanskje ganske like de tradisjonelle tinglagene. Hvilket større hele disse fjerdingene engang har vært fjerdeler av skal være usagt, for antallet går ikke opp i hverken sysler eller prestegjeld.

Herøy halvfylke omfattet i alle fall både dagens Alstahaug, Tjøtta, Vefsn og hele Sør-Helgeland. Den nordre avgrensningen mot Rødøy syssel gikk tvers over Dønna, antagelig langs den tradisjonelle delingslinjen mellom Herøy og Nord-Dønna, et sted mellom Nordvik og Glein.   Dønnes og omegn hørte dermed til Rødøy halvfylke og Nesna fjerding, med tingsted på Nesna. Bygdene i Herøy og Sør-Dønna hørte til Herøy halvfylke, og utgjorde på lokalt nivå en egen “Herrøe Fierding” med tingsted på Nord-Herøy.   Denne fjerdingen samsvarer i utstrekning med kirkesognet, og med de senere Herøy og Nordvik kommuner – med noen unntak vi skal komme tilbake til.

Navnet “Herøy halvfylke” peker selvsagt mot at Herøy må ha vært et sentralt sted på Helgeland. Dette bekreftes ved at det var nettopp på Nord-Herøy at sysselmannen holdt til. Herøy var også et av tre leidangsdistrikter på Helgeland. Leidangen var den gamle sjømilitære organiseringen i Norge, og basert på at hvert distrikt skulle stille ett skip med mannskap ved ordre om mobilisering. Det nærmeste leidangsdistriktet i nord var Rødøy.   En vil anta at grensene mellom leidangsdistriktene Herøy og Rødøy samsvarte med grensene mellom de to halvfylkene, og at Dønna også her ble delt i to. Rester av ullseglet fra et leidangsfartøy ble faktisk funnet på kirkeloftet her for noen år siden, og er c14-datert til middelalder. Det var vanlig å oppbevare riggen til disse skipene nettopp på kirkeloftene.

Kirkens organisering i middelalderen Den store kirken på Sør-Herøy skal ha vært bygget som fylkeskirke for Helgeland. Herøy må derfor også ha vært et kirkelig sentrum for Helgeland. På 1100-tallet var det nemlig ikke bare den verdslige kongemakten som befestet posisjonen sin utover landet, også kirken fikk en fastere organisering, med egen erkebiskop i Nidaros og faste bidspedømmer med prestegjeld og kirkesogn.   At både kirkens og kongens makt på Helgeland ble forvaltet fra Herøy er ingen overraskelse. Den verdslige og den kirkelige organisasjonen hadde kanskje sine interne motsetninger, men de drog også til tider sammen.   Det er således ofte en sammenheng mellom sivile ledere og reising av steinkirker i middelalderen. At sentralkirken på Helgeland ble plassert i nærheten av der sysselmannen holdt til – eller at sysselmannen slo seg ned i nærheten av sentralkirken? – er dermed neppe tilfeldig.   Kanskje Herøy tidligere har vært sentrum for et stort “Herøy prestegjeld”, som en kirkelig paralell til det verdslige Helgeland fylke (og senere Herøy halvfylke)? Detaljerte kilder om de administrative forholdene i denne tiden er imidlertid få, så dette er bare spekulasjon.

En gang i løpet av middelalderen mistet imidlertid Herøy kirke sin status som sentralkirke på Helgeland. Det er uvisst når og hvorfor dette skjedde. “Naar Herøe blev et særskilt Sogn, lagt under Alstahaug Sognekald, savnes Oplysning om [...]”, skriver Herøys sogneprest i kallsboka (1862). Det en vet sikkert er i alle fall at de kirkelige administrative funksjoner ble overført til Alstahaug, en gang før ca. 1440. Kanskje hadde dette sammenheng med utskillelsen av et eget “Alstahaug syssel” fra (og administrativt sett som en erstatning for) “Herøy halvfylke” på  det verdslige området?

På 1400-tallet vet en i alle fall at den kirkelige organisasjonen på Helgeland var basert på tre prestegjeld: Rødøy, Alstahaug og Brønnøy. Både Herøyfjerdingen og Dønnes i Nesna fjerding hørte da inn under Alstahaug prestegjeld – eller “kanikkgjeld” som det av spesielle kirkelig-administrative grunner også ble kalt.

Kirkene på Herøy og Dønnes fungerte som henholdsvis annekskirke og kapell under Alstahaug. “Kapell” betyr i Dønnes\' tilfelle et gudshus opprinnelig bygget av private, men senere benyttet av den lokale menigheten etter nærmere bestemte retningslinjer.

Dansketiden Den offentlige administrasjonen ble etter hvert organisert slik at det var en lensherre i Bergen eller Trondheim som styrte ved hjelp av underordnede “fogder” (eller “futer”) i hvert av de gamle (halv-)fylkene.   Fogdene erstattet da de tidligere sysselmennene ute i distriktene, men opererte i en rolle som var mindre selvstendig enn forgjengernes, siden de var underordnet lensherrene nærmest som personlige tjenere. Med tiden ble imidlertid fogden en mektig selvstendig embetsmann, med en betydelig makt som politi- og påtalemyndighet, straffeeksekutør og skatteoppkrever. “Fire gode grunnar til ikkje å bli populær”, som det heter.

Herøy og Rødøy halvfylker ble dermed til henholdsvis Søndre og Nordre Helgelands fogderi. Grensen mellom disse gikk, nær sagt naturligvis, igjen over Dønna, slik at Dønnes tilhørte Nord-Helgeland fogderi, mens den gamle “Herøyfjerdingen” hørte inn under Søndre Helgeland. Selve benevnelsene “Nordre” og “Søndre Helgeland” er imidlertid av noe senere dato. På begynnelsen av 1500-tallet tales det om en fogd Lasse “skriver” på Nord-Herøy, som styrte et “Herødenn og Brenne” (Herøy og Brønnøy) fogderi.

På slutten av 1500-tallet ble uansett begge områdene igjen slått sammen til ett Helgelands fogderi. Omorganiseringer til tross, Herøy forble langt opp i tid et administrativt sentrum på Helgeland, all den tid sentrale embetsmenn hadde tilhold her helt frem til og med 1700-tallet.   På den senere prestegården på Sør-Herøy holdt således sorenskriveren til en periode, mens Nord-Herøy gård gikk fra å være embetsgård for sysselmennene til å bli residens for fogdene. Det er som sådan ikke overraskende at det var nettopp her på Nord-Herøy de samlet seg, de 36 helgelendingene som planla opprør mot danskekongen i 1564. På Hjelmsøy holdt det også på slutten av 1600-tallet til en viss kaptein Halche, som skal å ha vært en slags sjef for landmilitæret i Nordland. Dette tyder vel på at Herøys gamle militære sentrumsfunksjon ble videreført, også etter at leidangen i praksis var avskaffet.

Delingen av Alstahaug prestegjeld I 1737 ble Dønnes og Nesna skilt ut fra Alstahaug som et eget “Ytre Ranens” prestegjeld. Dønnes ble et “annekssogn” i dette arrangementet, betjent av sognepresten på Nesna. Herøy og Sør-Dønna var fortsatt underlagt Alstahaug prestegjeld, også dette som et “annekssogn”.   For øyværingene hadde vel delingen mindre praktisk betydning, siden prestene som skulle betjene kirkesognene fortsatt holdt til andre steder. De var var således avhengige av skyss utover i forbindelse med gudstjenester og andre embetshandlinger, med det dette innebar av uleilighet og fare.   Herøy fikk imidlertid en egen residerende kapellan på prestegården på Sør-Herøy fra 1767 av, mens Dønnes fikk egen hjelpeprest først i 1847.    Formannskapslovene Formannskapslovene av 1837 la opp til en overføring av makt fra embetsmennene til lokale folkevalgte. Noe av bakgrunnen for de nye lovene var at det hadde vært embetsmenn som fogd og prest som bestemte hvilke skatter som skulle skrives ut for å dekke behovene innen lokalt fattigvesen, skole, veier og helsevesen. Nå ville derimot lokalbefokningen selv bestemme hvor pengene skulle hentes, og hvordan de skulle brukes.

Kommunalt selvstyre var likevel ikke noe helt nytt. Bygdene hadde lenge hatt egne kommisjoner med ansvar for lokalt fattigstell og skole. I Herøy nevner Paul Solheim et eget “sognestyre”, underlagt futen. I tillegg hadde man, som allerede nevnt, fra gammelt av lokale almuemøter – bygdeting. Disse organene ble likevel i stor grad styrt av embetsmenn som neppe bestandig la skjul på at almuen etter deres mening ikke hadde kompetanse til å behandle offentlige spørsmål.   Det var dermed motstand mot tanken om lokalt selvstyre hos både konge og blant embetsmenn. I 1830 hadde det til og med gått så langt at opprørslovgivningen måtte tas i bruk mot en bygd i Trøndelag der tilløpet til lokalt selvstyre etter embetsmennenes mening hadde gått for langt.

Den nye lovgivningen gikk likevel gjennom til slutt. Embetsmennene hadde i utgangspunktet vært villige til å strekke seg så langt som å tillate bare formannskaper, og da bare tenkt som lokale høringsorgan for høyere styresmakter. Det endte likevel med at bygdene skulle styre seg selv gjennom både et formannskap og et representantskap. Opprinnelig ble disse organene valgt hver for seg, og det var ikke før i 1896 at formannskapet ble valgt av, og blant, representantene.

Alstahaug og Nesna kommuner De nye kommunegrensene var ofte basert på de eksisterende prestegjeldene, for å utnytte det som allerede var av lokale institusjoner. Alstahaug prestegjeld ble derfor utgangspunkt for opprettelsen av Alstahaug kommune (eller “herred”) i 1838. Denne storkommunen inkluderte da både Tjøtta og Herøy. Den sørlige delen av Dønna, til og med Nordvika lengst nord, og inkludert Vanved, Slapøya, Kjeøy, Havstein, Skorpa og Lauvøy, fulgte også med resten av “Herøyfjerdingen” inn i den nye politiske og aministrative skapningen. De to sognene i “Ytre Ranen” prestegjeld, Nesna og Dønnes, ble likeledes organisert som en kommune i 1838.

Herøy kommune 1862 De lange avstandene innad i den store Alstahaug kommune ble vel i lengden oppfattet som et hinder for både administrasjon og møtevirksomhet. Kongelig resolusjon av 11. desember 1861 fastsatte derfor at Alstahaug prestegjeld og kommune skulle deles i tre: Alstahaug, Tjøtta (inkl. Vevelstad) og Herøy.   Herøy ble dermed egen kommune og eget prestegjeld fra januar 1862 av.

De eksisterende sognegrensene mot nord ble lagt til grunn, og områdene på Sør-Dønna ble dermed også inkludert i denne nye kommunen. I det konstituerende møtet, avholdt på Søvik den 24. januar 1862, ble Andreas Bech fra Nord-Herøy valgt til kommunens første ordfører.   Men blant de ti som skrev under første side i Herøy formannskaps første forhandlingsprotokoll var faktisk flertallet (seks) fra steder som i dag ligger i Dønna kommune: varaordfører Hans Mørk Smith var fra Hestad,  Ole Norum fra Vandve, Elias Johansen fra Skar, Ole Andersen fra Slapøvær, handelsmann Paul P. Smith holdt til i Lauvøya og Johan Johansen var fra Breistrand.

Sør i området ble, i tillegg til de områdene som tradisjonelt hadde hørt til “Herøy-fjerdingen”, også Sandvær, Tenna og Andøy overført til den nye kommunen og prestegjeldet. Disse øyene hadde tidligere hørt inn under henholdsvis Tjøtta og Alstahaug sogn.   Likevel har nok disse kretsene i praksis ofte brukt Herøy kirke opp gjennom århundrene. Tenna skal da også, i alle fall på 14- og 1500-tallet, ha ligget i Herøy fjerding. Men i Sandværs tilfelle representerte overføringen til Herøy avslutningen på et kanskje 1000 år langt felleskap med Tjøtta.

Delingen av Herøy i 1917 Nesna og Dønnes ble skilt fra hverandre i 1888, og en egen Dønnes kommune skilt ut. Også blant “nordfjerdingene” på Sør-Dønna begynnte det på denne tiden å bli stemning for “uavhengighet”. Mye av dette ønsket hadde utspring i vanskelige kommunikasjonsforhold i kommunen, og uenighet om hvordan forholdene skulle utbedres.

Dette var i grunnen ikke noen ny problemstilling. Sør-Dønna sognet fra gammelt av til Herøy kirke, den eneste kirka i Herøy prestegjeld inntil kirka i Nordvik ble innviet i 1871. Veien til Sør-Herøy var imidlertid både lang og farlig. Flere mennesker, både almue og embetsmenn, strøk i årenes løp med i forskjellige tildragelser på havet, på tur til eller fra Herøy kirke, og gudstjenester måtte ofte kanselleres på grunn av dårlig vær.   I forbindelse med ønsket om en egen kirke i Nordvik skriver sogneprest J, O. Walnum i kallsboken at: “Naar man vil see hen til den Vei, som de Kirkesøgende have at befare fra den nordlige Deel af Dønøen og de nordligste Øer, ligesom og til de Besværligheder, der ere til sine Tider forbundne med reisen til den eneste Kirke i prestegjeldet, maa enhver Upartisk indrømme Billigheden af disse Gaardes Beboeres Fordring, at de faae opført i deres Nærhed en passende Hjælpekirke”. Sogneprestens betraktninger kunne vel også gjøres gjeldende for de verdslige administrative forhold. Mange møter i kommunestyret og forskjellige nemnder måtte avlyses fordi folk ikke kom seg frem mellom øyene.   Avstandene hadde selvsagt vært enda verre i tiden området tilhørte Alstahaug kommune. Den økende kommunale aktiviteten fra slutten av 1800-tallet av gjorde imidlertid problemet mer prekært, slik at også den nye Herøy kommune etterhvert var blitt for stor å hanskes med.

For å bedre kommunikasjonene ønsket befolkningen på Sør-Dønna veiutbygging, mens “sørfjerdingene”, som hovedsakelig brukte sjøveien, ikke var særlig interesserte i å bruke lokale skattebetaleres penger på dette. Hva skulle man vel med veier i et samfunn hvor man forflyttet seg med båt? Veiutbygging var imidlertid et viktig element i moderniseringen av landets infrastruktur på denne tiden, og på Dønna så en nok bedre enn i Herøy den nye tids behov for å legge til rette for landverts ferdsel.

Lensmann i Herøy, Konrad M. Havig, hadde allerede i 1896 foreslått en deling overfor kommunestyret, men uten at saken ble tatt opp til behandling da. I 1914 ble det imidlertid avholdt et møte med henblikk på utskilling av Sør-Dønna fra Herøy, og prosessen mot deling skjøt deretter fart.   Sentrale myndigheter betraktet på dette tidspunktet (i motsetning til i dag, må en vel si) flere og mindre kommuner som en fordel, og en så gjerne at de store landkommunene ble  opp i mindre enheter. En egen Nordvik kommune ble dermed skilt ut fra Herøy den 1. januar 1917.

Herøys ordfører siden 1914, Hans Johnsen fra Bjørn, ble første ordfører i det nye herredet. Grensen mellom Nordvik og Dønnes forble uforandret, mens den nye grensa mot Herøy i sør ble som den er i dag, bortsett fra at Åkvika forble i Herøy.

Også etter oppsplittingen i 1917 samarbeidet kommunene i Herøy og Nordvik (og senere Dønna)  på flere områder. De gamle fjerdingene var for eksempel mange steder et utgangspunkt for lensmannsdistrikter – så også i Herøy og Nordvik, som både før og etter 1917 har hatt samme lensmann. (Lensmannsstillingen i Herøy var for øvrig opprettet i 1871, før dette hadde lensmannen vært felles med Alstahaug, og basert der.

Enda tidligere, på 16- og begynnelsen av 1700 tallet, holdt imidlertid lensmannen til i Øksningan.) På det kirkelige området hadde også Nordvik fortsatt å være et eget sogn innen Herøy prestegjeld, også etter at de fikk egen kirke i 1871 og ble egen kommune i 1917. På samme vis hadde Dønnes fortsatt å være et sogn i Nesna prestegjeld også etter at Dønnes kommune ble skilt ut fra Nesna i 1888. 

Dønna kommune 1962 I etterkrigstida ble det fra sentralt hold igjen interesse for å endre kommunegrensene i samsvar med “moderne behov”. Men denne gang gikk det i retning av sammenslåinger. Det ble bl.a. foreslått at kommunene på ytre midt-Helgeland skulle slås sammen til én storkommune. Dette forslaget ble “møtt med en viss skepsis både i kommunestyrene og blant folk ellers”, som det (utvilsomt med noe understatement) heter i en artikkel i Helgelands Blad.

Mindre sammenslåinger og grensejusteringer ble likevel gjennomført. Dønnes og Nordvik kommuner ble således slått sammen til dagens Dønna kommune. Ved samme anledning ble det også opprettet et eget Dønna prestegjeld, med grenser som falt sammen med den nye kommunen.   Etterpå ble også grensene til kommunen og prestegjeldet justert noe i forhold til nabokommunene: Tomma og Løkta, som begge tidligere hadde vært delt mellom Dønnes og Nesna gikk nå hver for seg, hele og udelte, til henholdsvis Nesna og Dønna kommuner. Åkvik og Smedvik på sørspissen av Dønna ble overført fra Herøy kommune til Dønna. I motsatt ende av den gamle “Herøyfjerdingen” ble også Husvær og Brasøy, med sine ca 490 innbyggere, overført fra Alstahaug kommune til Herøy på samme tidspunkt.

Ikke alle endringene i forbindelse med sammenslåingen ble positivt mottatt lokalt, og det var lenge en del motsetninger mellom områdene på Dønna som tidligere hadde utgjort egne kommuner.

Grenser og fellesskap gjennnom århundrene Det er i stor grad de gamle kirkelige inndelinger som har vært utgangspunktet for senere kommuneinndelinger. Det var da også, som Axel Coldevin skriver, gjennom kirken og menighetens administrasjon at skole og fattigvesen opprinnelig ble organisert. Det var selvsagt greit å ta utgangspunkt i en eksisterende administrativ organisering.

Men de kirkelige inndelinger var nok igjen basert på en enda eldre følelse av felles kultur og identitet innen de enkelte bygder. Det er dermed ikke urimelig å si at forhold knyttet til lokal topografi og kommunikasjonsmuligheter, og knivingen mellom de forskjellige høvdingene i regionen kan ha lagt grunnlaget for de senere kirkelige og verdslige sogn og herreder allerede i hedensk tid.   Om en ser bort fra sørøyene,  har da også grensene for den gamle “Herøyfjerdingen” – betraktet enten som sogn eller kommune – vært forbløffende stabile helt frem til 1962, til tross for de mange omorganiseringer, reformer og navneendringer.

I dag samarbeider Herøy og Dønna på mange områder, blant annet om landbrukskontor, legevakt og prest. Det er derfor lett å istemme Paul Solheims ord:

“Skulle vi ikkje heller prøve å minnest, at vi er søsken, trass i kommunale grensereguleringar. Over grensene er her band som bitt oss samen, samen med einannan og samen med bygdene her”.

Kilder (blant andre):

Berglund, Birgitta (red) 1985 og 1994: “Helgelands historie”, bind 1 og 2. Helgeland Historielag. Coldevin, Axel 1980 “Dønna bygdehistorie”. Dønna kommune. Dyrvik, Ståle 1999 “Norsk historie 1628 – 1814”. Det Norske Samlaget. Jakobsen, Kurt 1978 “En kort Beskrivelse over Helgelands Fogderie”. I Årbok for Helgeland 1978. Jakobsen, Mikal 1922 “Alstahaug Kanikgjeld”. Kallsbok for Herø Præstegjeld 1862-1867 (avskrift ved Harry Nilssen) Pryser, Tore 1999 “Norsk historie 1814-1860”. Det norske samlaget. Solheim, Paul 1974 “Herøy og herøyfjerdingar - gløtt frå gamal tid”. Herøy historielag.