Ordet bank kommer av det italienske banco eller banca, som siktes til bordet eller benken der de italienske pengevekslere drev sin virksomhet. Ordet kan derfor oversettes til pengeveksler disk. Den norske versjonen kommer fra det tyske Bank, hvor noen står foran og bak en skranke. Dette møbelet er altså ikke en sitteplass der en sitter som på lik linje.

I vår språkbruk kan ordet benk assosieres til mange ulike substantiv og sammenhenger. I rettsapparatet snakker en om tiltalebenk og forsvarsbenk. Som verb finnes ordet å få bank, ensbetydende med å få juling. Som barn ertet vi med at: «Sladderhank skal sjøl ha bank».

Å eie en benk er gjerne knyttet til noe fornemt og klassedelt. Til eksempel var hagebenk ikke i allemannseie før inn mot 1970-årene. I tida med de store handelshusene, snakker vi også om dobenken, som et avtrede før bad og vaskerom ble vanlig i alle norske husstander. Her var det ikke uvanlig at sjølfolket hadde eget do og at arbeidsfolket måtte benytte avtreder med flere do-seter etter hverandre. Kjøkkenbenken skulle en aldri sette seg på. Den var til oppbevaring av kjøkkenutstyr for husmora, og den var hennes arbeidsbenk, som i dag ideelt sett brukes av hele familien. I kjøkkenet kunne hushjelpa benke seg foran kjøkkenbenken og vertskapet kunne benke seg rundt spisebordet.

Benk kan også være noe høytidelig, som i kirken. Her sitter menigheten i benkerader og lytter til preken for ettertanker. Ordet benk benyttes også om å sette seg på skolebenken, for å lytte til lærerens forelesninger og råd. Stortingsbenken viser til noe høytidelig, ladet med makt og respekt, som et opphøyet talerør.

Parkbenker er steder for å møtes, samtale eller bare for å hvile seg. Røde Kors har den røde benken for å treffes og snakkes, tenkt som demper av ensomhetsfølelsen. Benk er altså en møteplass for å bli sett, et sted for en pust i bakken og som noe avventende. Kanskje passerer det noen kjente å si hei til.

Foregangskvinner over hele landet har opp gjennom årene arbeidet for å trygge befolkningens helse og levekår. Dette dreide seg om å bedre levestandarden for barn og kvinner, da disse før 1950-årene, ofte falt utenfor en politikk styrt av menn. I framveksten av velferdsstaten etter siste verdenskrigen 1940-45, kunne en på statlig nivå realisere ordninger som framstående kvinner hadde kjempet for siden kvinner fikk stemmerett i 1913, med Gina Krog som frontfigur. Katti Anker Møller var en pådriver i sykdomsbekjempelsen for sikring av folkehelsen. Fredrikke Marie Qvam som var med å stifte Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS) i 1896, kontaktet Hildur Rørdam som samme året stiftet NKS-forening i Bodø. Dette sier ikke lite om hva en kunne få til tross sein postgang, lite utbygd telefonnett og generelt manglende kommunikasjonsforbindelser.

Foregangskvinners velferdsarbeid utgjorde en pionerinnsats for både likeverd og likestilling. I et samfunn med store klasseskiller og fattigdom, var det viktig å heve levestandarden for arbeiderklassefamilier. Fattigfolket sto uten sikkerhetsnett i forhold til arbeidsavtaler som oppsigelsesvern, lønnsavtaler, syke-og trygderettigheter. En rekke kvinner på Helgeland har i løpet av 1900-tallet deltatt i et nasjonalt dugnadsarbeid, både gjennom sanitetsforeninger, sykepleie, utdanning og kultur. Hvor mange vet hvem disse er?

I Nordland fylke har en etablert Hederskvinner.no i hensikt å få alle 41 kommuner i fylket til å finne og hedre sine foregangskvinner. Prosjektet er også ideskaper for å få til en landsomfattende portal i hensikt å synliggjøre det skjulte kvinnearbeidet som fundament for de velferdsordninger vi i dag tar for gitt. Hederskvinner Bodø har presentert et utvalg kvinner som i Bodø og omegn har lagt fundamentet for både landbruk, matsikring, danseskole, musikk og foto, husflid, helse og i politikken, som er lite kjent og synlig både i folks bevissthet og i bybildet. Denne kvinnegruppen foreslår å plassere hedersbenker for de glemte kvinnepionerene på ulike steder kvinnene kan assosieres til. Dette er et spenstig benkeforslag, for å synliggjøre og å ære kvinner som blant annet sørlandskvinnen og læreren Hildur Rørdam, som var den første kvinne i Bodø kommunestyre på begynnelsen av 1900-tallet. Hedersbenken med plakett for presentasjon av den enkelte kvinne vil formidle byens kvinnehistorie både gjennom byvandring, generasjonsmøter og for tilreisende og turister.

Forslag om å plassere hedersbenker i gatebildet, kan rettes til alle landets byer og tettsteder for å skape trivsel og møteplasser. En benk inviterer til å sette seg ned mens vi kan tenke på at det meste i livet ikke kommer av seg selv. Så enkelt kan en formidle en del av vår lokalhistorie og som er en viktig del av Norgeshistorien.