Dette er fortellingen om en talentfull og viljesterk ung kvinne som vokste opp i et fiskerbondesamfunn på Helgelandskysten med få muligheter til å utvikle sine kunstneriske skaperevner. For å oppfylle drømmen om å bli maler og skulptør, reiste hun til Amerika. Her gikk hun i kloster for å få kunstnerutdannelse. Ingrid Edvardsen dro i likhet med omlag 800 000 nordmenn til Amerika for å skape seg en ny framtid. Vi regner i dag at det finnes ca. 4,6 millioner amerikanere med norske aner.

Oppveksten
Ingrid Edvardsen (1897-1977) var født på Storhaugsskjæret i Herøy kommune, som yngste barn i en søskenflokk på seks. Moren Martine Andersen kom fra en familie med kunstneriske evner og var søskenbarn til kunstneren Andreas Nilsskog (1879-1940) fra Drevja i Vefsn. Blant hans mange arbeider er døpefonten i Herøy kirke (1913), altertavla i Nordvik kirke på Dønna og et krusifiks i Dolstad kirke i Mosjøen.

Farfaren til Ingrid, Enok Johanessen, er kjent for å berge livet i Sandsundværulykken i januar 1901 der 34 mennesker omkom i et voldsomt uvær med springflo. Han overlevde ved å bli i fiskerbua. Her fylte han vann i tønner han plasserte som tyngde i buas fire hjørner. I tillegg laget han et stort hull i gulvet for å dempe trykket av vannmassene som skyllet inn over land.

Ingrids far, Edvard Enoksen, var en flink snekker og treskjærer. Han laget for eksempel en barne-gyngestol der han spikka alle delene kun med hjelp av tollekniven. Ingrid vokste opp i en familie omgitt av det vi i dag kan kalle «alt-mulig-menn». Det vil si at folk både var bønder, fiskere, snekkere, murere og anleggsarbeidere. Ingrid likte å fiske og hun viste seg tidlig som en kvinne som ikke gikk av veien for å ta i et tak og delta i aktiviteter av mer maskulin art, slik hennes niese Aase Hansen (f. 1922) husker henne.

Ingrid deltok også i teaterarbeide på lokalt nivå. Hun spilte fiolin som ikke var et uvanlig instrument på landsbygda, og der de flinkeste håndverkere laget instrumentet selv, slik hennes bror gjorde. I et avisintervju Ingrid ga i klosteret på begynnelsen av 1930-tallet, forteller hun om hvordan hun i barndommen var med å lage tredukker som faren malte i gilde farger med basis i linolje som lukta, slik niesen også kan huske. Til hode kunne de da bruke et eple, som neste dag var skrumpet inn. Slik kunne dukken med det ”friske” eplehodet over natta forvandles til å bli gammel og skrukkete.

Utflytting til Amerika
I 1915, bare 17 år gammel, hadde Ingrid bestemt seg for å emigrere. I første omgang reiste hun til sin mors bror, men besluttet etter kort tid å gå i kloster for å utdanne seg til kunstner. Hun konverterte til katolikk for å la seg døpe som nonnen Mary Lukas ved det nyetablerte klosteret Basilica of St. Mary i Minneapolis. Som søster Mary Lukas, fikk hun undervisning i både male- og skulptørkunsten. Hun viste seg snart som dyktig i både tegning og modellering, og hun prøvde seg i alle sjangre. Hun laget blant annet ornamentikk som veggdekor både til privat utsmykning og for religiøse formål.

I klostertiden sendte hun lange brev til sin familie. I familien finnes det fortsatt julekort fra etterkrigsårene. Disse har Ingrid selv tegnet og fått trykket. I studieperioden møtte hun den russiske kunstneren Nicolai Cikovsky fra New York og flere kunstnere fra the Chicago School of Sculpture. I Chicago laget hun et kunstverk kalt ”The Gossips” (å sladre), som viser to kvinner som står og hvisker til hverandre etter å ha vært på torget og solgt sine varer. Hun laget også etter bestilling en skytsengel som forestiller St. Dorothy som folk ønsket plassert i hageinngangen foran sine hjem.

Ingrid var en gang heime på besøk
Sommeren 1935 kom Ingrid heim til Storhaugskjæret (Sør-Herøy)for å besøke sine foreldre, hvor hun ble i tre måneder. Dette er eneste gangen hun besøker Norge, etter å ha blitt løst fra sitt nonneløfte. I reisekofferten fantes fine klær med tilhørende smykker og som hun overlot til en annen niese før returen til Amerika. Til Herøy brakte hun også med to byster hun hadde laget. Den ene var en afroafrikansk gutt som daværende distriktslege Harald Drøpping kjøpte. Det andre hodet var portrett av indianerjenta «Waneta», som bare åtte år gammel hadde sittet modell for Ingrid og som Aase igjen arvet etter sin far. Ingrid brakte også med seg et fotoapparat som hun overlot til familien.

I løpet av de tre månedene Ingrid var heime, malte hun et sceneteppe til det nylig bygde ungdomshuset på naboøya Tenna. Sceneteppet forestiller fjellrekken ”De syv søstre” i bakgrunnen med en nordlandsbåt som motiv. Teppet er 2,26 x 4,90 meter. Dette svære arbeidet ble utført på ”storloftet” i tannlege Fritz Kristoffersen nybygde bolig på Tenna. Portretter av dikteren Bjørnstjerne Bjørnson og felespilleren Ole Bull ble malt i hvert sitt nedre hjørne av teppet. Ingrid ønsket ikke betaling for arbeidet. Niesen sier hun fikk en påskjønnelse fra ungdomslaget ”Tennas Vel” for denne flotte gaven, som ble forsikret for kr. 3000,- og som den gang var svært mye penger. Teppet finnes fortsatt og er spent opp inne på ungdomslokalets sørvegg.

Kunstneren Ingrid Edwards
I oktober 1935 reiste Ingrid tilbake til Minneapolis hvor hun etablerte seg som en mer frittstående kunstner. I tillegg til kunstutdanningen i klosteret og hos ulike kunstnere, var Ingrid Edwards en periode student ved Chicago School of Sculture og ved St. Catherine`s College. Senere underviste hun her og hadde to atelier. I avisartikkelen om nonnen Ingrid, står det at verkene hennes var å finne mange steder i byen Minneapolis. I sentrum av Chicago finnes fortsatt en ørn i bronse, plassert i en fontene i en av byens rundkjøringer.

Etter foreldrenes død fortsatte hun å sende julekort til sine tanter og onkler. På et av kortene kan vi lese at hun har spist lutefisk som er kommet fra Norge, at måltidet var en ekstra nytelse og at de spiste som ”griser”. Hun undres over når de kan forvente å få tak i uer i Amerika. Da Ingrid var heime denne ene gangen i 1935, var hun ute og fisket kveite. Da hadde hun allerede en forståelse av at den politiske utviklingen i Tyskland kunne bli alvorlig og true verdensfreden, kanskje lenge før hennes norske familie forsto alvoret. Niesen husker at hun klippet ut bokstavrekken «HELL» fra et gammelt ”Helgelands Blad” som hun viste Aases eldre bror, og sa at det var hit Hitler ville komme.

I Amerika tok hun kunstnernavnet Ingrid Edwards. Som kunstner i tiden etter klosteret, bodde hun sammen med Aases onkel Edvard Moe som kom fra Moen i Leirfjord og hans kone Hulda, som opprinnelig kom fra Leksvik i Trøndelag. Her ble Ingrid boende inntil hun på sine eldre dager ble senil og flyttet på et aldershjem der hun døde sommeren 1977. Alt Ingrid eide, gikk til dette pleiesenteret. Hvilke kunstverk som i dag kan spores tilbake til kunstneren Ingrid Edwards i Amerika vet vi ikke. Det vi vet er at i Herøy finnes ennå et flott sceneteppe, stort som et kjøkkengulv i en moderne hus, og som henger på en vegg i et ungdomslokale der det trenger både restaurering og rens etter 80 år.

Kilder: Sverre Mørk-Hagen: Drømmen om Amerika 1825-1900, Gyldendal forlag 2012. Udatert avisartikkel (ca. 1933) ”St. Catherine´s Sculptures. Works Done by Artist Nun”. Samtaler med Aase Hansen.

Tekst: Samfunnsviter dr. philos Dagrunn Grønbech