For å ha barnevogn, måtte en ha kjørbar vei. På 1950-tallet var det fortsatt mange øysamfunn på Helgelandskysten som ikke hadde kvite grusveier med sand henta i fjæra. På øya Tenna i Herøy hadde en lenge kvite sandveier, som om en trodde at sandfjæra var en uuttømmelig og fornybar ressurs, inntil asfalterte veier ble vanlig på 1980-tallet. Da ble det også helt vanlig med barnevogn for småbarnsfamilier, selv om folketallet gikk ned og den lokale skolen ble nedlagt.

I dagens samfunn kan en velge barnevogner i ulike typer, former og farger. Noen kan foldes sammen og størrelsen kan reguleres etter hvert som barnet vokser til. Noen kalles sportsvogn, mens mange mødre rundt om i verden bærer barnet i et knytte på magen eller på ryggen når hun utfører sitt fysiske arbeid. På film ser vi afrikanske kvinner ute på jordet for å plante eller høste, mens de også passer sine barn. I oppveksten lekte vi jentene med avlagte barnevogner, som var utslitte etter å ha gått i arv i familien med en stor søskenflokk. I årene før 1950-tallet var det ikke vanlig at alle barnefamilier hadde barnevogner, da dette var en dyr investering. Småjentene fikk håndsnekra dukkevogner i tre av far og bestefar. På 1960-tallet ble det vanlig med dukkevogner i plast for jentene, som slik kunne øve seg med tanke på morsrollen. Disse dukkevognene som var miniutgaver av vognene for babyer, var dyre å kjøpe. De var dermed sjeldnere leketøy og derfor statusgivende.

Det er vanskelig å finne ut når den første barnevogna ble oppfunnet eller hvem som oppfant den. Vi kan anta at en eller annen form for barnevogn må ha eksistert ved hjulets oppdagelse. Både skivehjul og eikehjul er kjent fra førhistorisk tid. I Egypt ble hjulet tatt i bruk cirka 2500 før vår tidsregning. I Europa regnes det at den eldste barnevogna er fra år 1650 og den finnes på et museum i Tyskland. Opprinnelsen til de første fabrikkproduserte barnevognene kjenner vi fra England på 1850-årene, da den første barnevogn patent ble godkjent. I Tyskland blir Ernst A. Naether regnet som opphavsmann for den tyske produksjonen av barnevogner. Her var de første barnevognene svært enkle med en drastang for å trekke vogna etter seg, og med en fletta kurv til å plassere barnet i.

I Tyskland ble de første barnevognene utviklet hos vognmakerne, før dette utviklet seg til en egen industri. I området Zeitz der Ernst A. Naether kom fra, vokste det fram en rekke barnevognfabrikker og distriktet ble etter hvert kjent som Europas barnevognsentrum, helt til den andre verdenskrigen. Herfra ble det sendt barnevogner til hele Europa. Rundt 1870-årene ble barnevognen utviklet til en modell som en kunne skyve foran seg, for å kunne ha oversikt over barnet under trilleturen. Det sies at Ernst A. Naether reklamerte på seks språk for sitt produkt i aviser. Firmaets katalog fra 1896 kunne presentere mer enn hundre ulike modeller, her tekniske løsninger og design ble stadig viktigere.

I løpet av 1920- og 1930-årene ble det masseproduksjon av barnevogner, prisen ble mer overkommelig for vanlige familier og de store, upraktiske hjulene forsvant. Etter 1945 og krigens slutt, ble det igjen produsert barnevogner i Vest-Tyskland, framstilt av pressa papp i den første tida på grunn av materialmangel.

I Norge var Simo i Fredrikstad den eneste barnevognprodusenten fra 1946, til den ble avviklet i 2014 og produksjonen flytta ut av landet. Simo ble etablert av Erik Simensen og Holger Mohn og derav navnet. Svithun i Stavanger som produserte sykler, laget også barnevogner. Det fantes også Grepa barnevogner produsert på Sunnmøre av en bedrift som solgte elektriske kjøkken komfyrer til eksempel.

Min barnevogn er fabrikkert av Grepa. Den ble antakelig kjøpt i Sandnessjøen i 1950, uten at jeg vet hvilken butikk som den gang førte slike varer. Denne barnevogna ble også brukt av min yngre søster. Jeg antar at vi begge brukte vogna helt til vi ble så store at vi ikke lenger ville sitte i ro i denne dype kassen. Min yngste søster fikk i sine første barneår en sportsvogn, som også jeg ynda å sitte i, uten å få tillatelse da jeg som fireåring ble forventet å måtte gå selv. Det var vanlig at understellet til utslitte vogner ble brukt til å lage tråbil for gutter. Til denne historien hører det med å nevne at helt fram til 1970-tallet var det sjelden at menn trilla barnevogn, da dette ble oppfattet som noe feminint og litt flaut. Barnevogna fra 1950 står nå klar for å bli trilla til lokalmuseet som adspredelse for besøkende gjester, - en gjenstand som sikkert vil vekke gamle minner.

Kilde: Teutonia.no