Åkvikgården ligger på sørenden av Dønna og tilhører i dag Dønna kommune. Inntil 1962 tilhørte stedet Herøy kommune, slik det også gjorde da Petter Dass ble født (1647). Moren Maren Falch som kom fra Nord-Herøy gård i Herøy, var da gift og bodde i Åkvika hvor Petter hadde sine første leveår.

Åkvikgodset har flere hundre års historie som del av et storgods i nasjonal målestokk.

Inger Ottesdatter Rømer (1475-1555), kalt fru Inger til Austrått, eide stedet som senere ble overdratt til hennes svigersønn av Bjelkeslekten. Gården ble i denne slekten i over hundre år og tilhørte dermed en av de rikeste slekter i landet. Rundt 1646 bosatte far til dikterpresten, Peiter Don Dass (Dundas) seg i Åkvika. Senere eide Petter Dass sin bror, Benjamin, stedet. Han var gift med søster til en prest, Judith Angell Volqvartz og stedet sto da sentralt for datidens lokale åndelige mønstring. Da Benjamin døde helt på begynnelsen av 1700-tallet, giftet hans enke seg inn i Angellfamilien som eide Angell-godset på Helgeland. Petter Dass sin hylles på rim til dette brudeparet er fortsatt velkjent og brukt.

"Theas Minde"
Etter at Åkvika hadde skiftet eiere flere ganger, ble gården i 1838 solgt til Jacob Fredrik Christensen (1809-1894) fra Husby på Tomma. Da han i sine to ekteskap ble barnløs, adopterte han sin søstersønn som fikk navnet Anders Wang Christensen (1848-1878). Anders W. Christensen giftet seg med Severine Dorothea Wahlberg (1849-1927) fra Møre og som gikk under navnet Thea. Etter at hennes mann døde, satt hun som bestyrer av gården i femti år.

Thea huskes som en avholdt kvinne. Hun var ryddig, myndig og bestemt. Hun ble omtalt som både "enkedronning" og som "moderen". Hun holdt oversikt over både sitt arbeidsfolk og husholdsregnskapet. Husene ble holdt i hevd og i orden. I tillegg til å bestyre alt arbeidet, holdt hun en flott prakthage med blomster vendt mot sør og som sto i le for nordavinden. Ennå i hennes tid hadde stedet anløp av båten som gikk til Hamburg og som fraktet fisk for eksport. Selv om Åkvika hadde en lun havn var den grunn. De større båtene måtte derfor ekspederes fra en ekspedisjonsbåt. Da en aldri visste når skipene kom, ble det sagt at de fløyta slik at landfolket kunne gjøre seg klar.

Når Thea ønsket avslapping, kunne hun dra til et sted inn under Åkvikfjellet, ikke langt unna gården. Her finnes fortsatt en stor stein på stedet som er kalt "Theas Minde", som en minne om denne driftige kvinnen.

Parets eneste sønn Jacob, overtok gården etter henne, selv om han ble sjøkaptein og døde før sin mor. Han var da gift med engelske Amy Everingham, en skibshandlerdatter fra Hull. Paret fikk en sønn som reiste til England. Det ble derfor datteren Anne Margrethe (f. 1914) som overtok gårdsdriften. Etter at Amy ble enke, giftet hun seg på ny med en sjøkaptein, men ble i mange år boende i Åkvika som gårdsbestyrer. Det fortelles at da Amys mann var heime, gikk han rundt i kapteinsuniform, noe som innbød til respekt.

Stort klasseskille
Ved å gjøre et gløtt inn i Åkvika arbeidshverdag i krigsårene 1940-45, skal vi se hvordan arbeidsoppgavene kunne fortone seg for ei tjenestejente.

Selv om gården på denne tiden hadde redusert drift, fantes her fortsatt to store bolighus, bårdstue, drengestue, fjøs, bakeri, smie, ishus og brygger. Åkvik var et handelssted som hadde hatt gjestgiverstatus med rett til å selge brennevin.

Ennå i 1940 fantes det stort klasseskille mellom gårdseieren og arbeidsfolket. Disse bodde ikke bare i atskilte hus på gårdstunet. De spiste hver for seg og svært forskjellig mat. Tjenestejenta som skulle servere husfruen på senga og tjenestefolket i huset der de bodde, så og opplevde det sosiale skillet.

Tjenestefolket som hadde fri kost og losji, måtte i krigsårene avse sine rasjoneringskort til husfolket. Middagen besto hovedsaklig av potet, sild og sei. Kjøtt fikk de aldri, slik tausa husker. Dette til tross for at dette ennå var en stor gård i lokal målestokk.

Tausa som gikk i fjøset og melket måtte to ganger i døgnet måtte bære tretti liter melk på børtre, femten liter i to store pølsespann. Spesielt huskes sommerfjøsveien som lang, gjennom tuer og lyng i kupert terreng.

Tjenestejentas arbeidsdag startet klokken fem om morgenen og varte til ni om kvelden. Om vinteren måtte hun legge i ovnene, da her ikke fantes elektrisitet. Så var det å ordne frokost til tjenestefolket, guttene fikk tre skiver brød med smør og jentene to. Tjenestefolket fikk en halv kilo margarin hver som skulle vare i tolv dager. Til å drikke fikk de kaffeerstatning, kalt "jomakaffe".

Klokken seks skulle husfruen selv serveres kaffe på sengen. Denne måtte stelles i stand i kammerset der hun lå. Den engelske fruen skulle ha to skiver rundbrød med "masse" heimsmør på. Som pålegg skulle hun ha "rikelig" med strøsukker. Teen skulle serveres med sukker og rømmefløte. Amy selv tok seg av melken, separerte den og laget fløte og smør, noe bare hun selv nøt godt av, så langt tjenestefolket kunne se. I kammerset hadde hun ordnet en mugge med tykk rømmefløte, som i overflaten var skåret i terninger. En terning skulle da løftes forsiktig opp for at hun skulle ha den i teen.

Til daglig gikk husfruen kledd i snørte støvletter med høye heler. Hun gikk i tilsittende kjoler med store vide skjørt med flere lag underskjørt. Ei taus har fortalt at det var et "syn" når fru Amy satte seg i en stol med et vell av skjørt rundt seg og som vitnet om rikdom og velmakt. Selv tjente tjenestejenta tretti kroner i måneden, det vil si at hun fikk en krone per dag i lønn!

Tjenestefolket kunne glede seg til sommerlige lørdagskvelder da ungdom fra Staulen, Seløy og Øksningan kom roende for å møtes til dans etter grammofonmusikk under Åkvikfjellet, til stedet de kalte "Lonken" (lunt sted). Gutten kunne ha med brennevin (heimbrent) og festen strakte seg langt inn i den lyse natten. En søndagsmorgen tjenestejenta forsov seg, måtte hun sløyfe husfruens frokost og gå direkte til sommerfjøset. Da hun kom med melken, møtte hun fruens mørke blikk, med beskjed om at å ikke servere hennes frokost aldri måtte gjenta seg: "Yes, you forstå!"

Amy døde i 1969. Da var hennes datter som overtok gårdsdriften også død. Selv om datterens mann og parets tre sønner en tid fortsatte driften, ble stedet i 1973 solgt ut av familien. Det gamle huset med veggmaleri av den italienske maleren Joseph Pisani brant ned til grunnen. Selv om det etter brannen ble bygget nytt bolighus, kan vi vel si at den siste rest av Åkvikgodset gikk opp i røyk.

Kilder: Axel Coldevin: Jordegods og store gårder i Nord-Norge. Lokalhistorisk forlag. Espa 1989.

Takk til Lillian B. Nilsen og Einar D. Johansen, begge er oppvokst på Seløy i Herøy kommune.

Tekst og bilder: Samfunnsviter dr. philos Dagrunn Grønbech